En region i bevegelse: migrasjon i Latin-Amerika

Artikkelen har tidligere stått på trykk i LatinAmerika #1 2016

Den største og viktigste migrasjonsstrømmen i Latin-Amerika har gått fra landsbygda til byene. I dag er Latin-Amerika verdens mest urbaniserte region, og utviklingen har skjedd raskt. I 1950 bodde førti prosent av regionens befolkning i byer. I 2012 var tallet åtti prosent. Urbaniseringen fortsetter, og det forventes at hele nitti prosent vil bo i byer i 2050. 

Faktorer som bidrar til økt urbanisering inkluderer industrialisering og bedre økonomiske muligheter i byene. For land som Mexico og de mellomamerikanske landene, har jordbruksreformer med økt fokus på industrielt landbruk, i samspill med transnasjonale handelsavtaler, bidratt til at bønder har færre muligheter til å tjene til livets opphold. Mange har derfor migrert til mindre, men nærliggende byer. For eksempel har Oaxaca By og San Cristóbal de las Casas vært et mål for migranter i Mexico. Frem til 90-tallet drev også borgerkriger i Mellom-Amerika folk fra rurale områder til både byer og til utlandet. I Colombia gjelder dette fortsatt.

Urbaniseringen i de fleste latinamerikanske land har vært kaotisk og resultert i segregerte bosetningsmønstre. Dette bidrar til at ulikhet fortsetter å være en stor utfordring i regionen, hvor millioner mangler tilgang til grunnleggende tjenester som vann og avløp.

Klimaendringer gir nye utfordringer i byene i form av økt sårbarhet for de som bor i utkantene. Forurensning fra biltrafikk og dårlig transporttilbud er også felles utfordringer i de fleste latinamerikanske byer. Selv om migrasjon til byer generelt har gått ned på hele subkontinentet, er det noen land og regioner hvor denne trenden fortsetter å være gjeldende. Dette gjelder særlig i Brasil og noen land i Mellom-Amerika.

I og med at brorparten av befolkningen allerede bor i byer er det grunn til å forvente at den nye trenden vil bli migrasjon mellom byer. Desentralisering kombinert med insentiver for å tiltrekke seg investeringer fra internasjonalt næringsliv er kanskje de viktigste faktorene som bidrar til bevegelsen mellom byer.

Økonomiske muligheter bidrar til å gjøre noen byer mer attraktive enn andre, men denne forklaringen virker ikke å være helt dekkende. Bedre infrastruktur, inkludert transport, er viktig. Subjektive oppfatninger eller faktiske opplevelser av risiko assosiert med store byer, som vold, trafikkaos, forurensning og høyere levekostnader, kan også forklare trenden.

I 2010 bodde cirka 30 millioner latinamerikanere utenfor opprinnelseslandet sitt. USA det landet som har mottatt flest latinamerikanere utenfor regionen, men mange bor også i Spania. Med cirka tolv millioner utflyttere er Mexico det landet i verden med høyest andel borgere som bor utenfor sitt land.  De fleste bor i USA, selv om meksikansk migrasjon til USA har gått ned de siste årene.

Selv om USA fortsetter å være hoveddestinasjon for latinamerikanske migranter, har Spania etablert seg som et annet fremtredende alternativ. Tretten prosent av migrantene reiste til Spania i 2000-årene, og det er særlig folk fra landene i Andesregionene og i den sørlige kjegle som tar turen over Atlanterhavet. Likevel gikk migrasjonen til Spania ned mellom 2005 og 2010, blant annet på grunn av den økonomiske krisen i Europa.

Andre land i Latin-Amerika er også viktige mål når latinamerikanere migrerer. Migrasjon mellom land i regionen utgjør tjuefire prosent, og er dermed viktigere enn migrasjon til Spania. I Andesregionen og på den sørlige kjegler er Argentina og Brasil viktige destinasjoner.

Endringer i arbeidsmarkedet både i hjemlandet og i mottakerlandene bidrar til å stimulere migrasjon. Imidlertid er disse endringene ikke nok til å forklare fenomenet. Migrasjonen blir også skapt av endringer i infrastruktur, det vil si bedre kommunikasjon, transport og sosiale nettverk i mottakerlandene. Selv da en alvorlig økonomisk krise rammet USA fra 2008 til 2010, fortsatte folk fra de nordligste landene i Mellom-Amerika og Karibia å reise dit, mens mexicanere i større grad synes å migrere til mindre byer i Mexico.

Pengeoverføringer til Latin-Amerika har tidoblet seg de siste 20 årene. 58,1 milliarder dollar ble overført til Latin-Amerika i 2010. Sett i BNP er Haiti den største mottakeren av pengeoverføringer, fulgt av Honduras, El Salvador, Jamaica, Guatemala og Nicaragua. I absolutte tall er Mexico det landet som mottar mest penger, hele 22,6 milliarder dollar i året.

Overføringene er en viktig del av nasjonaløkonomien og i mange tilfeller den viktigste inntekten til millioner av husholdninger. I de landene der overføringer utgjør en betraktelig andel av BNP er det rimelig å anta at noe av disse pengene kompenserer for tapt landbruksinntekt. I de fleste land går pengeoverføringer til de mest fattige husholdningene både i byer og i rurale områder og brukes til å dekke hus-, helse-, mat- og skolekostnader.

At land i Europa mottar pengeoverføringer fra Latin-Amerika, er mer ukjent. Spania, Frankrike og Portugal er blant EU-landene som har mottatt milliardbeløp siden starten av 2000-tallet.

Den europeiske invasjonen av Amerika startet strømmen av migranter fra Europa. I tillegg til europeere migrerte afrikanere ufrivillig som slaver i kolonitiden. Hoveddestinasjonene var USA og Canada, men Latin-Amerika var også et mål for mange.

Argentina mottok cirka fem millioner europeiske migranter, Brasil mellom to og fem millioner, Cuba og Mexico cirka en million hver. Mindre enn en million reiste til Uruguay, Chile, og Venezuela. De fleste migrantene kom fra Italia, Spania og Portugal. Også folk fra land i Asia, som Filippinene, Kina og Japan, kom i denne perioden. Migranter fra land i Midtøsten reiste også til Latin-Amerika.

Mellom 1815 og 1914 migrerte mellom 22 og 26 millioner europeere til Amerika. Latin-Amerika, særlig Cuba, Chile, Mexico, Puerto Rico og den Dominikanske Republikk, mottok mange spanjoler som flyktet fra fascismen i Francos Spania.

I denne perioden ankom en stor andel tyskere Chile, og italienere strømmet til Argentina og Uruguay. Den europeiske migrasjonen til Latin-Amerika minsket i omfang fra 1945 til 1970. På 70-tallet snudde strømmen og Latinamerikanere begynte å reise til Europa.

Fra 2008 har en ny trend markert seg. Etter mange år med migrasjon fra Latin-Amerika til Europa migrerer nå flere europeere til Latin-Amerika enn omvendt. I tråd med globale migrasjonstrender økte internasjonal migrasjon til Latin-Amerika.

Den økonomiske krisen i 2008 og den økonomiske oppturen i flere land i Sør-Amerika mellom 2003 og 2013 virker å ha motivert den europeiske migrasjonen til Latin-Amerika. De fleste migrantene kom fra Spania, Italia, Portugal og Frankrike på leting etter jobbmuligheter.

Den største flyktningkrisen på den vestlige halvkule er den colombianske. Majoriteten av colombianske flyktninger, 3,5 millioner, er internt fordrevne, mens mellom 500 000 og 750 000 har søkt asyl i nabolandene. Colombianere har primært flyktet til grenseregionene i Ecuador, Venezuela og Panama. Noen har også flyktet til store byer langt fra grensen.

FNs Høykommissær for Flyktninger (UNHCR) har beregnet at antall barn og kvinner fra Mexico, El Salvador, Honduras og Guatemala som søker asyl i USA har femdoblet seg siden 2008. Kvinner og barn flykter hovedsakelig fra vold. Volden disse kvinnene har opplevd inkluderer vold i hjemmet, vold fra kriminelle gjenger, samt vold utøvet av både politiet og militæret.

Bare i 2014 reiste cirka 66 000 barn fra land i det nordligste Mellom-Amerika og Mexico til USA. Samme år søkte 40 000 mennesker fra de samme landene asyl i USA. Den omfattende straffefriheten for vold bidrar til at kvinner og barn ikke ser noen annen utvei enn å flykte og søke asyl.

De latinamerikanske flyktningkrisene har fått bemerkelsesverdig lite oppmerksomhet i media, med unntak av sommeren 2014 da tusenvis av enslige mindreårige ble tatt av myndighetene i USA. Det er rimelig å anta at det er like mange kvinner og barn som flykter i dag. At antallet enslige mindreårige som blir tatt på grensen til USA har gått ned, skyldes primært at mexicanerne har innført økt grensekontroll og gjort det vanskeligere for flyktningene å ta seg gjennom Mexico. En fredsavtale i Colombia vil muligens minske flyktningproblemet der, men det er en prosess som vil ta tid.

Migrasjonen fra og til Latin-Amerika har endret seg de siste årene. Historiske forbindelser samt økonomiske og politiske endringer bestemmer hvilke land som mottar latinamerikanere og hvilke land som sender migranter til subkontinentet.

Det er flere utfordringer knyttet til latinamerikansk migrasjon. De mest akutte er relatert til hvordan man kan skape bærekraftige byer med mindre sosial ulikhet og hvordan man skal beskytte menneskerettighetene til folk som flykter fra fattigdom og vold.